Så nørre eg etter en nying i skyggen av Akershus.
Ein tanke før sole eg vågen og lunke litt grut i mitt krus.
Mitt bål er den første lampe som gløde i søvnens by.
Men over meg svull med ein himmel, alt svanger med kommande gry.
Se skipene strenge skygger, snart står dei i klar prøve.
Med bøar såg lefse mot fjorden, og hunre mot salte mile.
Hør fuglene vågne i muren, der fløi alt dei første vekk.
Ja, stakkars dei må vel på arbeid, som gutta på Akersmekk.
Som dei har eg slitt så det kjentes, og nappa duen av mitt brust.
Men nå har eg blitt så gammalt, og leve som Ole har lust.
Sitt stilt, og skrem ikkje små fuglene, dei pleier å komme her nå.
Dei vett eg har brød i lommå, og vett at dei pleier å få.
Og brødet fikk eg av Hansen, ein ærlig stavang og mann.
Som stjeler litt snadder i buså, og gir meg sånn dann og vann.
Eller så plukker eg blomster, og punter på gullfiskens bord.
Iblant vanke saltkjøtt og erter, iblant vanke vennlige ord.
Iblant vanke saltkjøtt og erter, iblant vanke vennlige ord.
Og der syns eg verden er god.
Især når eg kan kjenne våren, i øen og hvert hål i min sko.
Men nå har vist byen blitt våken, se kranane strekke hals.
Snart muldre alt folke mot lyset.
Og kverdagens vettløse vals.
Då søker Ole til sykehuken, av parkens barmhjertige trær.
Komstavelen rister på hålet, men lar meg få bli der eg er.
Farvel, eg må børsta av jakko.
Og gnykka litt lort av min hud.
For eg er en svært gammal herre.
Og rein vil eg møta min Gud.
Og gnykka litt lort av min gud.
Og gnykka litt lort av min gud.