Det budde ei mus i eit orgel som sto i eit kyrkehus.
Ho var ikkje nettopp noen, berre ei orgelmus, berre ei orgelmus, berre ei orgelmus.
Ho treiv sin i orgelverket, for musa var *alsk, og merka når orgeltonen var aldri så lite falsk, aldri så lite falsk, aldri så lite falsk.
Og det fekk ho ofte merke, for han som var orgelmist, og han som var belgetrøar, var brødrunde Rosenqvist, brødrunde Rosenqvist, brødrunde Rosenqvist.
Den eldste var belgetrøar, ein stor bomba som ble kopp, men broren på klaviaturen var sprek som ein orre på topp, sprek som ein orre.
Den eldste var belgetrøar, ein stor bomba som ble kopp, men broren på klaviaturen var sprek som ein orre på topp, sprek som ein orre på topp.
Så ingen kan undrast at musa av stundong var tillevert, men bortsett frå slik spetakel, ho levde sitt liv i fred, levde sitt liv i fred, levde sitt liv i fred.
Men sian var ulykka ute, det fanns ikkje botevon.
Men sian var ulykka ute, det fanns ikkje botevon.
Men sian var ulykka ute, det fanns ikkje botevon.
Men sian var ulykka ute, det fanns ikkje botevon.
Men sian var ulykka ute, det fanns ikkje botevon.