Et vinglass på hylla må falle ned, det gjorde det forrige fra samme sted,
og derfor så tror jeg at alle glass blir knust om de settes på samme plass.
For slik vil det sikkert kunne gå, glass kan du ikke stole på,
slik tenker bestand i alle vi som er plaget av katastrofefantasien.
Når mennesket faller, da grubler vi, er fortauets kant til å snuble i.
Vi fødes til verden som evig kloss, bananskallet ligger og venter oss.
I solskinnene spår vi bestandig regn, en blå himmel er som et dårlig tegn.
Vi trives nok best når det høyer ned.
Når mennesket faller, så får vi fred.
For slik er det støtt når det går bra, da gruer vi oss til neste dag.
Slik er nok dessverre alle vi som er plaget av katastrofefantasien.
Det hender at vi også har det bra, når restskatten kommer, da blir vi glad.
Den er mye mindre enn vi har spått, vi tror jo bestandig at vi blir flodd.
En frisk hypokonder er ikke frisk, å leve sitt liv er den største risk.
Og derfor vi spør oss om det er sunt å ligge i senga sin.
Året rundt.
For slik vil hverdag bli farefri, for skittvinn og evig garanti.
Det ønsker bestandig alle vi, som er plaget av katastrofefantasien.