Det var seien frøken hun eide godt så gull
Og dog en fattig ungersvenn i hjertet var hun hull
Men hennes fader sakte det til later jeg deg eid
Den tigger jeg befaler deg å vise vintervei
Hun adlød og gikk i sin faders strenge bud
En aften hun i haven til sin elskede gikk ut
Men akk i samme øyeblikk kom faderen forbi
Og sagde til sin datter opp til
Sent av raser i hohohoi
Lalla oti
Odi oda lallalladi
Odi oda
Så drog den grumme fader i vrede frem sin kniv
Og støtte den dypt i sin unge datters liv
Da sank hun ved hans føtter så blødende og blek
I medens i sin dødskamp forferdelig hun skrek
Ohohoi
Lalla oti
Odi oda lallalladi
Odi oda
På stedet hennes elsker i el seg også stakk
Da angrede seg faderen og nu han sagde akk
I felles grav de elskende til sammen
Hvile må
Jeg har dog vært gru som der kunne handle så
Ohohoi
Lalla oti
Odi oda lallalladi
Odi oda
Hvert døgn med nattetider når midnattsklokken slår
Da opp av sine graver de tvende elskende står
De vandrer arm i arm omkring hver dag

I lunden mange gang
Og i ditt hausen etter man hører deres sang
Ohohoi
Lalla oti
Odi oda lallalladi
Odi oda