Da jeg var femten år,
fanns det en med langt lys tår.
At det skulle bli min, det drømte jeg hver natt.
Men når jeg prøvde å få kontakt,
fikk jeg et blikk fylt av forakt.
Og alt jeg hadde drømt om,
bare sprak.
For det blikket syns jeg sa,
du er ingenting stikk av.
Bare en
fra tusen grå,
så jeg gikk hjem og svergde på.
Jeg skal bli til noe en dag.
Åh, huet anheler,
åh, var så utrolig pen.
Når jeg så noen hold, så følte jeg meg bond.
For det var så vondt å se,
alle andre greier det.
Holde det som brant meg i sin hånd.
På pappas kjøkkenbord,
skrev jeg låter så mange ord.
Alle hand med hånd,
hennes neier.
Om å komme seg noen vei,
om å bli til noe en dag.
Tiden har gått,
snart tror jeg jeg steg.
Har vært omkring,
smakt suksess.
Det har gått opp, det har gått ned.
Men en
drøm har blitt sand.
Salen roper høyt ditt navn.
Så ser du ut,
fra tusen grå.
Du var ikke noen, stopp så få!
Men
da jeg var femten år,
fanns det en med langt lys tå.
Som fikk meg til å føle meg så grå.
Den gangen føltes det så trist,
men det gikk jo greit til sist.
Hvor hadde jeg tatt meg da,
vil jeg fortsatt være der nå.
Du er nok enig med meg i det.
Å føle seg grå, får jeg til å se.
Du er et ledd,
og ingen lenke.
Derfor fikk hun meg å tenke,
jeg skal bli til noe.
Bli til noe,
bli til noe en dag.