Og den som var en løvetann, som stod i skitt og sølvann, i Bispegata 3.Den allerførste løvetann, som blusset spart, søpple spart, i Bispegata 3.Så noen kunne plukke meg, jo noen skulle være deg.Du festet meg til blusen din, og trippet ut i sol og vind.Og jeg fikk være med.Jeg skulle føle kroppen din var guldsalkstoff, og hummelslin, da vi gikk gaten ned.Og tro jeg var en diamant, mot blusens tynde blonde kant.Og alle skulle se din lange, travle arbeidsdag.Hørte jeg ditt hjerteslag.Kvelden gikk du trett, du skritt i trappen, opp til rommet din.Og jeg fikk være med.Hørte jeg ditt hjerteslag.Kvelden gikk du trett, du skritt i trappen, opp til rommet din.Og jeg fikk være med.Og den som var en løvetand, som stod i skitt og sølv vann i Bispegata 3.Så gikk du inn og vrenkte kjolen, vasket hender, hals og kinn, hvor solens eter brann.Din omsorg er som kvinners flest, du hentet det jeg trengte mest, et ekkeglass med vann.Så får jeg plass ved sengen din, ser på at du sovner inn, og utenfor er natten blå.En løvetand kan lykke nå, så håper alt forstå.Teksting av Nicolai Winther