Jeg har møtt folk på vei opp
Jeg har møtt folk på vei ned
Jeg har aldri stoppet opp
Før jeg møtte deg
Jeg har trakket på blomma
Slitt i asfalten ned
Sitt i sønt en sofa
Før jeg møtte deg
Nå må jeg starte med noko
Jeg blir borte i
Så jeg slipper å tenke på det
Noko
Jeg blir borte i
Vis psykiatri
Jeg har prøvd is i majen
Og jeg har prøvd med å ler
Men når jeg tekker opp øynen
Ser det bære det
Jeg kliver i høkte fjells
Og sprunger hele vegen ned
Selv når det er langt i skogs
Ser det bære det
Nå må jeg starte med noko Jeg blir borte i
Så jeg slipper å tenke på det
Noko Jeg blir borte i Vis psykiatri
Og jeg må låte
som små akvareller Rosa og lyseblåe
Måneskens kvelder
