Vid underleg og vakna opp,
og finna kroppen att,
som egle utlata over til ei ny og ukjennatt.
Når soli hadde trøytena av,
og sløkt sitt himmelbål,
og dagen hadde brukt opp resten av sitt time mål,
eg tenkte lunefulle vær,
noe avgjæra di.
Vil tyningsmakta vittja meg,
så veit eg ho er fri,
så la eg fingrane ihop.
Gud, du veit kva eg treng,
den trygge barnet trua sine englar kring mi seng.
Med lykke smukt som øyne låk i sletta ute en dag,
gjev deg at ende dagen plent som ved trulleslag.
Og det, vo nassist i går, he vorte herlig sant,
no stend løgn det tæna åndene ved min sengekant.
Eg kjenner kor dei ut er røust av gårde ned i hev,
det fyller opp at ny og krefta i min selve vev,
og kjæsla løft om orgonane i mitt åndedrag.
Så eg får kjenne rytmen leve i mitt hjerteslag.
Ein streum av uprøvd kjøl til litren gjennom hug og ham,
det samlar saman alle lemane og bygser fram.
God morgen,
fuggla,
blomma,
trær og sol som tittar inn,
takk herre for ein ubrukt dag som eg kan kalla min.
Takk herre for ein ubrukt dag
som eg kan kalla min.