Ett glass fra broen, og Ola som sitter,
Okrøkt og dorm, og får frossen av mutt.
Reis av seg stivbeint, og rusler mot roffen.
Skulle å vakta en endelig slutt.
Deilig og luggent her inne i roffen,
ovnen i hjørnet er glående rød.
Ola får fyr på den slingrende lampen,
skjenker sig kaffe i og sjerer sig brød.
Kom opp bak højen,
Størborg skal vakta,
tørr nu då løys av e utkikk og råd.
Kulingen friskner,
det brygger til regn,
det kalter det også,
han tjukner i nord.
Ola får svind og skal purre ut mitt skips,
døren slår i med et faderlig smell.
Knaking i køyene,
jesping og harking,
kragere mumler,
fy faen til stell.
Dekskutten hans dukker frem bagardinet,
nyser mot lampen,
drar forhengig vekk.
Klør seg i nakken og sier mismodig,
klart det blir stuvet når vi skal på dekk.
Guttene hiver seg ut av det lune,
kroppsvarme reire får donger i en bå.
Flinn og fremst jøstøvler,
oljeklær,
botter,
tar seg en snarrøyk,
før glasset skal gå.
Mandalessisten,
manude av køya,
sitter på benken og strir med en knapp.
Vet dere gud,
og jeg drömte om Alma,
Alma bag disken i evensens japp.
Tror dere ikke,
hun stod der så sveisen,
blomka og smilte med øyne rått ut.
Så kom den helvede skola og ropte,
knokka i mange og dradde rød.
Åtte glass går,
og den størborske vakta går til sitt arbeid i ludskikk og ror.
Kulingen frisk når det svart når i lovart,
sjøene hiver seg tunge ombord.