Det ganger seg to piger i den rosengrøne lunn
og plukker der blador så skjøna.
Den ene av disse piger var så hjerteligen glad,
den andre var så sørgelig bedrøvet.
Den rike, den talte til den fattige og sa,
hvorfor står du så sørgelig bedrøven?
Har du mistet din fader eller mistet din mor,
eller har du bort mistet din ære?
Nei, ikke har jeg mistet hverken fader eller mor,
og jeg har bevaret min ære.
Nei, jeg sørger allra mest for min fagre ungesvenn,
som vi nå begge to holder kjære.
Og ungesvenn, han står ikke langt derifra,
han hørte hva disse piger talte,
og si meg,
De store Gud, alt i det høye bu,
hvem av disse piger skal jeg tage?
For tager jeg nå den som store rike ***mer har,
og lar denne fattige bortvandre,
da går hun der og sorger i alle sine dager,
og feller så sørgelige tåre.
Og ungesvenn, han kaster seg ur buskene fram,
han rekker denne fattige hånden,
og du skal være min,
og jeg skal være din.
Vi to skal vandre lykkelig til sammen,
men ungesvenn og ungesvenn,
hva tenker du på,
som giver denne fattige hånden?
Hvorfor tar du ikke meg,
som store rike ***mer har,
og later denne fattige bortvandre?
Nei, rike ***, det er jo et lån ut av Gud,
og fattig***men er en belønning,
for den som rik*** har,
kan også fattig bli.
Den fattige kan nøye seg med lite.