Ulven og de sju geitekillingene
Det var en gang en geitemor som hadde sju geitekillinger.
Hun elsket alle sammen slik en værmor elsker barna sine.
En dag måtte hun inn i skogen for å skaffe mat til ***.
Geitemor kalte barna til seg og sa,
Kjære barn, jeg må inn i skogen en tur.
Dere må ikke åpne døren mens jeg er borte.
Pass dere for ulven.
Slipper han inn, spiser han dere med hud og hår,
ulven prøver ofte å forkle seg,
men dere vil kjenne han hjem på det grove målet og de svarte føttene.
Kjære mor, vi lover å være forsiktige og slipper ikke ulven inn,
ropte de sju geitekillingene.
Du har ingenting å frykte.
Geitemor mekket fornøyd og gikk av sted.
Lik etterpå banket det kraftig på døren.
Lukk opp, kjære barna mine.
Det er mor, og jeg har med en gave til dere vær,
sa en kraftig stemme.
Stemmen var så grove at geitekillingene
skjønte at det var ulven som stod utenfor.
Vi lukker ikke opp, ropte de.
Du er ikke moren vår.
Moren vår har myk og mild stemme.
Stemmen din er grov og hard.
Du er ulven.
Ulven skyndte seg til butikken
og kjøpte et stort stykke kritt
som han spiste for å gjøre stemmen myk.
Det smakte så ekkelt at han skar grimaser.
Så banket han på sjeiten igjen
og ropte med den myke stemmen.
Håpne du, en kjære barn.
Jeg er myk.
Jeg er moren deres.
Og jeg har med en gave til dere vær.
Men ulven hadde plassert den ene svarte foten
i vindueskarmen.
De sju geitekillingene så den og ropte.
Vi lukker ikke opp.
Du er ikke moren vår.
Moren vår har hvite føtter.
Dine er svarte.
Du er ulven.
Ulven løp bort til bakeren og sa.
Kjære baker, smør litt deg på foten min,
for jeg har forstuten.
Da bakeren hadde smurt deg på ulvefoten,
gikk ulven til mølleren og sa.
Drus litt mer.
Drus litt mer på foten min.
Mølleren skjønte at ulven pønsket på noe fanteri
og nektet.
Da sa ulven.
Gjør som jeg sier, ellers eter jeg deg.
Mølleren ble så redd
at han gjorde som ulven ba om
og drysset mel på ulvefoten.
Så gikk ulven hjem til geiten igjen
og banket på døren.
Lukk opp døren, kjære barn.
Jeg er moren deres.
ropte han med den myke stemmen.
Først må du vise oss foten,
svarte de sju geitene.
Ulven la den hvite foten i vindueskarmen.
Da geitekillingene så at den var hvit,
var de sikre på at det var moren
og åpnet døren.
Men nei, det var ulven.
De små geitekillingene løp for å gjemme seg.
Den første gjemte seg under bordet,
den andre i sengen,
den tredje i ovnen,
den fjerde på kjøkkenet,
den femte i skapet,
den sjette under vaskevannsfate
og den sjuende, som var minst av alle,
i klokkekassen.
Ulven fant raskt seks av geitekillingene
og gikk til døren.

Og slukte *** hele.
Men den yngste geitekillingen, som lå gjemt i klokkekassen,
fant han ikke.
Ulven var nå både mett og trøtt,
så han gikk ut og la seg for å sove
under et tre ute på engen.
Litt senere kom geitemor hjem fra skogen.
Døren sto på hvit gap,
bord og stoler lå veltet,
vaskevannsfate lå knust
og sengetøyet var revet ut av sengene.
Hun lett etter ungene,
men fant *** ikke noe sted.
Hun ropte på *** ved navn,
den ene etter den andre,
men fikk ikke noe,
før hun kom til den yngste.
«Kjære mor, jeg gjemmer meg i klokkekassen»,
sa en tynn stemme.
Geitemor hjalp den yngste geitekillingen ut
og fikk høre at ulven hadde spist
alle de kjære barna hennes.
Hun gikk ut og fant ulven sovende i gresset
ute på engen.
Da geita så ulvemagen,
oppdaget hun at den rørte på seg.
«Du godeste», tenkte hun.
«Kan de kjære barna mine
virkelig være i livet fremdeles?»
Geitemor sendte yngstemann inn
for å hente en saks,
og så kom den til den yngste.
Hun klippte raskt et hul i ulvemagen.
Ved første snitt stakk en av geitekillingene
hodet ut av hullet.
Hun klippte litt til,
og i tur og orden hoppet de seks killingene ut.
Og tenk, alle var like hele.
De klemte moren
og spratt bortover gresset.
«Skynd dere ned til elva
og hent noen store steiner»,
sa geitemor.
De sju geitekillingene løp ned til elva
og kom snart tilbake med hver sin gråstein.
Steinene la de i ulvemagen,
og så skydde geitemor ulvemagen
så forsiktig at ulven ikke merket
noe som helst.
Etter en stund våknet ulven
og var tørst. Han reiste seg,
og steinen i magen begynte å dunke
og slå mot hverandre.
Han gikk sakte ned til elva for å drikke,
men da han bøyde seg ned, var steinene så tunge
at han veltet ut i det dype vannet.
Han sank uten å etterlate seg spor,
og de sju geitekillingene
danset av glede mens de sang
«Ulven er borte! Ulven er borte!»
Geitemor ga de sju geitekillingene
en klem, og så
ledde de lykkelig og trygt
alle sine dager til ende.