Tom og Lise.
Det var en gang en kone som ønsket seg et barn.
Hun gikk til en fe og sa,
«Jeg vil så indelig gjerne ha et barn. Kan du hjelpe meg?»
«Det er ingen sak», svarte feen.
«Her har du et byggkorn. Legg det i en blomsterpotte og se hva som skjer.»
Kvinnen gikk hjem og plantet byggkornet.
Like etterpå vokste det frem en vakker blomst,
men kronbladene var fremdeles lukket som om den var i knopp.
Men med ett åpnet blomsten seg foran øynene på den forbløffete kvinnen,
og en yndig liten pike kom til syne.
Hun var knapt en tomme lang, så kvinnen kalte henne Tom og Lise.
Sengen var et valnøtskall, madrassen av blå fiolblad,
og til dyne fikk hun et roseblad.
En natt krøp en stor, stygg padde inn av vinduet
og fikk se Tom og Lise sove i valnøtskallen.
«Få en vakker liten kone til sønnen min!»
sa padda, og tok skallet med seg til bekken,
hvor hun bodde sammen med sønnen.
«Vi setter henne på et vannlilleblad midt ute i elva,
slik at hun ikke kan rømme!»
sa padda til sønnen.
Da Tom og Lise våknet neste morgen,
begynte hun å gråte, for hun ante ikke hvor hun var
eller hvordan hun skulle komme seg hjem.
Den gamle padda svømte ut i bladet sammen med den stygge sønnen og sa,
«Dette er sønnen min!»
«Han skal bli din ekte mann!»
Da de dro, sa Tom og Lise alene igjen på vannlillebladet og gråt.
Hun orket ikke tanken på et liv sammen med paddesønnen.
Fisken i bekken syntes synd på Tom og Lise
som måtte leve sammen med de stygge paddene,
så de samlet seg rundt stilken på bladet og gnagde den over.
Vannlillebladet fløte av gårde nedover elva
og tok Tom og Lise med seg til fjerne land.
Tom og Lise var glad til, for nå kunne ikke padda nå henne.
Hun bodde ved elva, og fuglene sang så søtt for henne.
Sommeren og høsten gikk, og så kom den lange, kalde vinteren.
Fuglene som hadde sunget for henne fløy sin vei,
og trærne og blomstene visnet.
Hun frøst noe forferdelig, for klærne var gått i stykker.
Det begynte å snø, og stakkars Tom og Lise var sultne og skalva kulle.
En dag tog Lise lett etter mat,
kom hun til hytta til en markmus.
Hun banket på døra.
«Stakkars deg», sa markmusa da hun fikk se den sultne jenta.
«Kom inn og spis middag med meg!»
Hun likte Tom og Lise med en gang og sa,
«Du kan bo hos meg i vinter, hvis du holder det rent og røddig her.»
Det gikk Tom og Lise velvillig med på.
«Naboen min er en svært rik mulvarp», sa markmusa.
«Hadde du hatt ham som ekte mann, var du vel forsørget.»
«Jo da, mulvarpen var rik, men han likte ikke sola og var ellers en usympatisk mann.»
Markmusa insisterte på at Tom og Lise skulle synge for ham,
og mulvarpen forelsket seg i den vakre stemmen.
Han gravde en tunnel fra sitt eget hus og hjem til markmusa,
og inviterte *** til å komme på besøk når som helst.
En kveld mulvarpen og Tom og Lise gikk tur sammen,
kom de over en svale som hadde frosset ihjel.
«Hvor størselig er det ikke å være født som ful,
sa mulvarpen.
Hele sommeren synger de, og om vinteren sulte de ihjel.»
Tom og Lise sa ingenting.
«Kanskje det var den fulen som sang så vakkert for meg i sommer», tenkte hun.
Den natten fikk ikke Tom og Lise sove.
Hun sto opp og vevde tepp av strå.
Hun bar det bort til fulen og bredde det over ham
som skulle ligge varmt på den kalde bakken.
«Farvel, vakre lille ful», sa hun.
Tom og Lise la hodet mot fulebrystet,
men skvatt til da hjertet plutselig dunket.
Han var ikke død, bare nummen av kullet,
og det varme teppet hadde fått liv i ham igjen.
Neste morgen snek Tom og Lise seg ut for å møte svalen.
Han var svært svak og orket bare så vidt å åpne det ene øyet for å se på henne.
«Bare bli i den varme sengen din, så skal jeg stelle deg», sa hun.
«Med stor kjærlighet og omsorg,
stelte Tom og Lise fulen i smug gjennom hele vinteren.
Da våren kom, sa svalen farvel til Tom og Lise.
Han spurte om hun ville bli med ham,
men Tom og Lise visste at Markmusa ville bli lei seg hvis hun dro,
så hun takket et pent nei.
«Farvel da, lille frøken», sa svalen og fløy ut i solskinnet.
Like etterpå trakk Markmusa Tom og Lise til side og sa,
«Så snart sommeren er over, skal du gifte deg med mullvarpen.
Bare tanken på det fikk Tom og Lise til å gråte.
Hver morgen og kveld snek hun seg ut for å se på den blå himmelen.
Hun drømte om å få se den kjære svalen sin igjen,
men den hadde fløyet sin vei.
Dagen nærmet seg da mullvarpen skulle hente Tom og Lise.
Hun gikk for å si farvel til sola.
«Farvel, skinnende sol», ropte hun, og la armen rundt en rød blomst.
«Hild svalen fra meg, hvis du ser ham igjen!»
Men et hørte seg et høyt kvir i hvitt fra oven.
Hun kikket opp og fikk øye på svalen.
«Det går mot vinter», sa han.
«Vil du nå bli med meg til varmere strøk?»
«Ja, det vil jeg», svarte Tom og Lise, og så klatret hun opp på fugleryggen.
Svalen fløy høyt over skog og fjell, og heltidig kom til en blå innsjø.
Ved innsjøen lå et slott av hvit marmor,
og rundt slottet vokste de vakreste hvite blomster.
Svalen la Tom og Lise forsiktig ned,
på et av kronbladene.
«Jeg bor i et reir ved siden av det høyeste tårnet på slottet,
men du skal bo her», sa svalen og smilte meget sigende.
Midt inne i blomsten sto en mann som var like liten som Tom og Lise.
Han bar gullkrone og hadde vinger.
I alle blomstene bodde det små kvinner og menn,
og han var kongen deres.
Den lille kongen syntes hun var den vakreste piken han noensinne hadde sett.
Han spurte om hun ville gjøre det,
og gifte seg med ham og bli dronning over alle blomstene.
Tom og Lise takket gledestrålende ja.
Til bryllupet fikk hun et par vakre vinger som ble festet på ryggen,
slik at hun kunne fly fra blomst til blomst.
Den lille svalen kvitterte over henne og sang en vakker bryllupsang.
«Farvel, farvel», sa svalen da det var på tid å dra tilbake til skogen for sommeren.
Der hadde han reir over vinduet i huset til en eventyrforfatter.
«Kvirvitt», sang svalen, «og derfra har vi dette eventyret!»