Det er svart november, havet knuser mot strand.
En folistrøm fra et sommergrønt land.
Men jeg husker en vakre marimakir,
langt vest i Tirnana.
Langt vest i Tirnanoir.
Var du drøm, var du til, var du hud, var du blod?
Jeg kan høre deg le, jeg kan huske jeg lod.
Bakom horisonter så får vi drøt og klir.
Er du min, min marimakir?
Når min rusne kropp går i bakken et tomt,
hører jeg noen fiske bakom ventrene åndt.
Kom tilbake, venn, ifra kneiper og svir.
Kom igjen til Tirnanoir.
Kom til hud, kom til sinn, ifra alt som er grått.
Jeg skal stryke ditt kinn, gjøre begge ditt blått.
For bak horisonter så får vi drøt og klir.
Jeg er din, din marimakir.
Så når kvelden kommer, og jeg stilt går ombord,
og min livbåt senkes i seks fot med jord.
Så når kvelden kommer, og jeg stilt går ombord,
og min livbåt senkes i seks fot med jord.
Seiler vest i havet til marimakir,
i det grønne Tirnanoir.
Til drøm og til kinn, og en himmel av trøst.
Til drøm og til kinn, og jeg hører din røst.
Horisonter finnes ikke, alt du tar på får bli.
Jeg er din, din marimakir.