Tanta til Beate, hun bor i ei gate i gamle by,
og med hat og fjær er hun eit vakkert syn.
Og vegen er Sveigårdsgate for å gå og mate duene,
mellom røyk og gass på Harald Holrådes plass.
Og når posen er tømt og duen er rømt går han hjem igjen,
og finner fram sin gamle gramofon.
Den sveiver hun opp og svinger sin kropp til tonene,
og synes at jassen gikk i dass med Django Reinhardt.
Tanta til Beate setter på ei plate med hakk og sår,
og tenker på den gangen hun var tjue år.
Ja,
hun og Ole Ville syns det var så billig på Angletær,
hvor Robert Nordman visste hvordan Django spilte.
Og det er synd at denne byn den er ikke hvad den en gang var,
sier hun og trekker for sin tullgardin.
Det er ingenting som svinger sånn som det gjorde før.
Alt jeg har på gamle dag det er denne plate.
Tanta til Beate snur sin gamle plate ennå en gang,
og serverer til med melk, lapsang, sørsang.
Så svinger hun en finger mens hun sier strengt,
glem ikke hva vi fikk av Django Reinhardt.
Og når Tanta til Beate må forlate oss,
og duene må finne maten selv,
står St. Peter der og sier her har vi savnet deg,
og hun får en klemmen, Django stemmer gitaren.
Og hun får en klemmen, Django stemmer gitaren.