Nok ho en slumpelagna vant på,
med kryssak var annans bana.
Og så var ho gløgg og vakker som få,
ho hadde svart persianar.
Rodunde var vel mange fleir,
men de hev inga intresse.
Nok i det bykke møta meir,
mei stolte Oslo-prinsesse.
Det flusta kvinna på Karl Johan,
hev ål,
svart skinn og var herri.
Og det var kryssa så godt den kan,
mellom det fålegge skjæri.
Ein fredagstav på min erva kafé,
der veit eg at då vanka.
Å, då er herle med bolla og te,
og loft uten kåpetanka.
Så langt strekte steg mot hybelnatt,
det tryggleiken som er vona.
Ein diktbok med seng i,
og så er det natt,
langt utanom for et zona.
Rett så,
ja,
er ligger ein villa meg,
er les på ei gammal drope.
Og kvar bokstavrøsla frekt i veg.
I svart persianarkåpe,
svart persianarkåpe,
svart persianarkåpe.