Der var seg Spaniens rige, der nede i sjelveste Madrid.
Der lever en gang en pig, så svart det var, svaig og slank og sval, som en sylfid.
Og navnet det var Carmencita, med telefon 1803.
Og denne kjønne senorita, hun elsker et hemmelig glånes, sin Don José.
Don José, Don José var en svartsmuska her, han drev med en jobb som tørrer å.
Han elsket ikke henne, dessverre, han var sant å si blitt lurt av leia, alt i fjordet.
Men det sa han jo slett ikke til, han låt seg bare elske henne rart.
Han gikk til ei hennes villa, når blomstrene duftet tålt, og natta var dønn.
Hva?
Var er i Kølsvart, det sydlandske nettet, her faen i er for noen og vær, med skåp og med kastanjetter.
Ja, opp deg for piget!
Kølsvart, Kølsvart, Kølsvart, Kølsvart, Kølsvart.
Nei, hun gikk der så ensom og pøsla, og plukka og skrella på en diger av plutin.
Da hørte han orden bakom trærne, som kyssa og klinte så det smalt.
Ja, det var noe sånt.
Hun lista seg bortil på tærne.
Det var...
Det var Don José!
Hva?
Som at det bedro seg for tærne!
Å fy drømme!
Kalmen sitte, så ordet var kaffe, for spaniolens blod er høyt, og ja!
Ha ha ha ha ha!
Hun ba hjem han José på kaffe, men først stakk han inn og stjal sin faders barbeblad.
Don José så om til å tate hans ord.
Ja, det klang som sakte vanns.
Da tok han i brøstet og holdte frem barbeblad.
Og så skara skver hun hans høst.
Hans.
Hans.
Altså, dette skjedde jo en gang for mange, mange år siden.
På 30-tallet, da kirurgien ikke var så fremskreden som den er nå.
Ja, men det faller av nå, nå, så syr man jo på, ja, det er ikke sant.
Men den gang i ditt høst var det sydlandske retter.
Var det farlig for noen å være?
Helst nå var vi kastet etter.
Ja, opp deg for tigene der.
Takk skal du ha.