Fra Tora's ømme, elskovsfulle brøst,
slet Sigvald seg med vill og rett som later.
For Gjeves kvelte retsel hennes lyst.
For Gjeves gråt naturen sulde datter.
Koldt skyndte han seg bort til fremmed land,
for ei at høre uskyldsvake stemme.
Der kjøpte trellen seg til adelstand.
Og gledens rus han lærte Tora glemme.
Ti år foregikk, så har han øtslet bort sitt gull,
og sunnhetsrosen på hans kinner.
Nå står han fattig, syk og svak igjen.
Og all hans glede, fryd og lyst forsvinner.
Av mektig skjelvende han sleper seg
til kirkeportens benk for der at hvile.
Han svimler skrekk som mått og underlig.
Og redd som frykt han indrer i at ile.
Men syne styrker ham, han går der inn.
Han ser et lys i dunkle lykte brenne.
Og graver kalene med et rolig sinn.
Synger han et lyst som lærte Tora glemme.

Han synger, hvor vet hvor nærmig er min ende?
Hvem spurte Sigval er begravet her?
Ved skumle benusaktens du han kjenner.
Igjen svarte kalen det en moder er.
Som drepte seg av frykt,
for bødlens hender.
Det var en deilig pike med sitt barn.
I raseri hun tok det selv av dagen.
Da faderen som var et nedri skal
løp bort og spottet hennes stille klage.
Da faderen som var et nedri skal.

Han synger, hvor vet hvor nærmige er min ende?




Hun spør seg, hva het hun som hos meg?
Spurte Sigval skjelvene,
hva het hun stammet frem hans brustne stemme?
Hun heter Tora, det er hennes ben.
Som her jeg kaster opp av gravens hjemme.
Hun spør seg, hva het hun som hans stemme?
Kulturas hjerne skalle mot murens skrall, en uet ben og en uett og ater.
Fra Sigvaldes panne dødens perle sprang, bak kirkemuren hørtes redd som later.
Hans hoved tomlete midt mot murens sten, og skyldig blod i bleke vegger malte.
Tre varme dråper falt på Thoras ben, der nysnatt klokken slo og hanen galte.
Fyre!
For jæves kalker man den skumle mur, blodblomsten vokser stedt seg fra sin kime.
Ved midnatt titer stykket dødningsverk, mest minner morderen om hevnens time.
Norsk teksting av Nicolai Winther