Romle Skaft
Det var en gang en fattig møller som hadde en vakker datter.
Så hadde det seg slik at kongen ofte jaktet i skogen like ved landsbyen til mølleren.
Den toskete mølleren ville prøve å gjøre seg viktigere enn han var,
og fortalte kongen at datteren kunne spinne halme til gull.
«Det er en herlig kunst», sa kongen, som var veldig glad i penger.
«Tegne meg til slottet i morgen, så får jeg se hva en duger til.»
Neste dag ble møllerens datter presentert for kongen.
Han fulgte henne til et rom som var fullt av halm, ga henne en rokk og sa,
«Nå kan du spinne! Er ikke all halmen blitt i gull inndagelig? Er de ute med deg?»
Den stakkars jenta protesterte forjeves.
Døren ble låst, og hun var overlatt til seg selv.
Da tok jenta til tårnet, for hun ville aldri klare å gjøre halmen om til gull.
Med ett gikk døren opp, og en undelig liten mann kom inn i rommet.
«God dag, lille jomfru», sa mannen.
«Hva gråter du for? Jeg må spinne all halmen til gull inni moren.
Jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre det!» hulket hun ulykkelig.
«Hva får jeg hvis jeg gjør det for deg?» spurte den undelige lille mannen.
«Halskjede mitt!» svarte jenta.
Den lille mannen tok kjede og satte seg ved rokken.
«Virr! Virr!» sa rokken.
Den undelige lille mannen plystret og sang,
og vips, så var tegnet full.
All halmen var blitt til gull.
Da kongen kom inn neste morgen og fikk se alt gullet,
ble han overrasket og glad.
Men mye ville ha mer.
Han plasserte møllerens datter i et rom med enda mer halm,
og sa at hun måtte spinne alt til gull innen neste morgen,
hvis hun hadde livet kjært.
Igjen satte møllerens datter seg ned og gråt sine modige tårer.
Men akkurat som dagen før gikk døren opp,
og inn kom den underlige lille mannen.
«Hva får jeg hvis jeg gjør det for deg?»
spurte han møllerens datter.
«Ringen på fingeren min!» svarte jenta.
Den lille mannen tok ringen og satte seg ned ved rokken.
«Virr! Virr!» sa rokken.
Den underlige lille mannen plystret og sang,
og vips, så var tegnet full.
All halmen var blitt til gull.
Da kongen kom inn neste morgen, ble han glad for alt gullet.
Men mye vil som kjente han mer,
var blitt enda griskere.
Han satte møllerens datter i et rom med enda mer halm og sa,
«Alt dette må spinnes til gull i løpet av natten!
Klarer du det, skal du bli min dronning!»
Straks jenta var blitt alene,
kom den lille mannen inn og spurte,
«Hva får jeg hvis jeg spinner for deg en tredje gang?»
«Jeg har ikke mer å gi», svarte hun.
«Så lov å gi meg det første barnet du får når du er dronning!»
sa den underlige lille mannen.
«Det går ikke!»
«Jeg kommer aldri til å gå», tenkte jenta.
«Men lover jeg ingenting, vet jeg ikke hvordan jeg skal klare meg!»
Dermed lovte hun å gi sitt første barn til den underlige lille mannen,
og han satte seg ned for å spinne halmen til gull.
Han spant, plyst ut og sang, og vips, så var tegnen full.
All halmen var blitt til gull.
Da kongen kom inn neste morgen, så han fornøyd på haven med gull.
Like etterpå giftet han seg med møllerens datter,
og hun ble dronning.
Da dronningen fikk sitt fritidsmål,
var hun fra seg av lykke.
Hun hadde helt glemt den lille mannen og løftet hun hadde gitt ham.
En dag hun satt og lekte med babyen,
kom den lille mannen inn i rommet og mynte henne på løftet.
Hun gråt og ba ham om å fri henne fra det.
Hun tilba ham alt hun eide, men den lille mannen nektet.
Til slutt fikk han litt vondt av henne og sa,
«Du får tre dager på deg!
Klarer du å gjette hva jeg heter, får du beholde barnet!»
Dronningen lå våken hele natten,
og tenkte på hva hun hadde gjort.
Hun så på alle navnene hun kunne.
Dessuten sendte hun bud over hele landet for å få inn enda flere navn.
Neste dag kom den lille mannen tilbake,
og hun prøvde seg med Kasper, Melkjord, Baltasar og mange flere.
«Nei, det heter jeg ikke», svarte den lille mannen om og om igjen.
Den andre dagen sendte hun bud til nabolandet for å vite hva folk het der,
og hun fikk en lang liste over uvanlige og tøysete navn.
Hun fikk en tørr pinne,
kalvbein,
snørestøvel og så videre.
Men svaret lød fortsatt.
«Nei, det heter jeg ikke!»
Da budet kom hjem den tredje dagen, sa han til dronningen,
«Jeg har reist i to dager, uten å høre noen nye navn.
Men i går, da jeg klatret opp på en kolle inne i skogen,
så jeg en liten hytte.
Utenfor hytta brant et bål,
og rundt bålet danset og sang en underlig liten mann.
I dag jeg brygger, i morgen jeg elter og knar,
i overmorgen jeg det kongelige barnet tar.
Heldigvis har ingen hatt kraft til å finne ut at navnet mitt er Romleskaft.»
Da dronningen fikk høre dette, hoppet hun av glede.
Da den lille mannen kom inn, så spurte hun ham straks,
«Heter du Knut?»
«Nei, det heter jeg ikke!»
«Heter du Hans?»
«Nei, det heter jeg ikke!»
«Da heter du kanskje Romleskaft?»
«Dette har en heks eller djevelen fortalt!»
«Alt deg!»
ropte den lille mannen ildsynt.
Han trampet så hardt med foten, at han forsvant langt ned i bakken.
I rent sinne grep han taket den andre foten sin,
og rev seg selv rett i to.
Barnet ble igjen hos dronningen,
og ingen av *** tenkte noe mer på den rare lille mannen.