Og jeg synes alt var så lett, som om jeg var kommet hjem.
Jeg hadde ikke angst, og ingen stengsel.
Ingen av oss spurte om hvem som var best for hvem.
Vi var veldig glad for hverandre.
Vi var hverken fange eller fengse.
Det var nesten som å finne rav, uten storm som trengs til det på forhånd.
Det var nesten som å finne rav, helt uten storm.
Nesten er det litt for tidlig eller litt for sent.
Det kommer an på hvem det er som ser.
Nesten er det en som helst vil gjøre bordet rent,
mens den andre vil ha enda mer.
Bilen som jeg kjører hjem i trekker tynne striper gjennom landet.
Først så blir de tegnet, så blir de viska ut igjen.
Motorveien maser dyr, det er bare katten som ikke blør.
De ser ut som om de søv så stille.
Og jeg synes det er så rart at det aldri har hendt før,
at jeg har gjort en småful ille.
Men i kveld treff bilen min en ful, og jeg gikk bak ut gjennom speilet.
Og selv om jeg slett ikke vil, så ser jeg at fulen dør.
Hjemme er det lys, og jeg får spørsmål fra et barn.
Om jeg er trøtt, for hun kan se det.
Og jeg hater at hun skal se meg sprelle i et garn.
Jeg får ikke heller gjort noe med det.
Men det er da litt for galt at også hun skal sprelle med i garnet.
Det er da litt for hardt at hun skal trekkes med.
Hjemme er det lys, og jeg får spørsmål fra et barn.
Om jeg er trøtt, for hun kan se det.
Men det er da litt for hardt at også hun skal trekkes med.
Det er mørkt når han klarer av meg, og jeg lar det være sånn.
Kroppen min er sånn drept av mange skudd.
Full av store krater, etter livet min.
Full av store krater, etter livet jeg har på lån.
Og jeg skal til å fylle i hvert brudd.
Det blir nesten som å sprette opp gamle kjoler, og så sy *** om til nye.
Det blir nesten som å skulle finne rad uten en storm.