Rapunzel
Det var en gang et par som ventet barn.
På baksiden av huset hadde de et lite vindu med utsikt mot en vakker hage.
Hagen var beskyttet av en høy mur, og ingen våget seg inn ***, for den tilhørte en mektig heks.
En dag stod kona i vinduet og så en grønnsakshage full av den fineste salat.
Da hun skjønte at hun ikke kunne få noe av den, tærte hun bort av sult og ble blek og svak.
Åh, stønte hun. Får jeg ikke spise litt salat fra hagen? Kommer jeg til å dø?
Mannen, som elsket henne høyt, tenkte. Jeg får hente litt salat til henne, koste hva det koster vil.
Ved solnedgang klatret mannen over muren og inn i hagen til heksa.
Han sanket raskt en neve salatblader og dro hjem til kona.
Salaten smakte så godt at lengselen hennes etter den forbudte maten ble sterkere enn noen gang.
Skulle hun få den minste fred i sinne, måtte mannen hente mer.
Da solen gikk ned, klatret han over muren igjen.
Med ett stod den gamle heksa foran ham.
Hvordan våger du å stjere salaten min som en annen tjuv? spurte hun.
Slik *** dristighet skal du få lide for.
Å nei, spar meg, ba han.
Kona så salaten din fra vinduet. Hun fikk så lyst på den at hun sikkert ville ha dødd hvis hun ikke fikk smake på den.
Da ble heksa litt mindre sint.
Hvis det stemmer, kan du ta så mye salat du vil, men på en betingelse.
Dere må gi meg barnet deres når de er født. Jeg skal passe på det som en mor, sa hun.
Mannen var så redd for hva heksa ville gjøre med ham at han gikk med på dette.
Straks barnet var født, tok heksa det med seg.
Hun kalte jenta Rapunzel, som er navnet på salaten som moren var så glad i.
Rapunzel var det vakreste barnet under solen.
Heksa ville gjerne ha henne helt for seg selv, så da Rapunzel fylte tolv år, låste heksaene inn i et tårn midt i en stor skog.
Tårnet hadde hverken trapper eller dører, bare et lite vindu helt øverst.
Når heksa ville inn, stilte hun seg opp under vinduet og ropte,
«Rapunzel! Rapunzel! Slipp ned ***t hår!»
Rapunzel hadde vakkert langt hår som skinte som gull.
Når heksa ropte, slapp hun ut fletta slik at den gamle heksa kunne klatre opp i tårnet.
Noen år senere kom en prins ridende gjennom skogen.
Da han nærmet seg tårnet, hørte han noen som sang så vakkert.
Han stoppet opp og lyttet, helt betatt.
Det var Rapunzel som i sin ensomhet fikk tiden til å løpe.
Han ville gå ved å synge.
Prinsen ville så gjerne se hvem det var som sang, men det var ingen dører i tårnet.
Så betatt var han at han dro tilbake til skogen hver eneste dag.
En dag han sto bak et tre og lyttet, fikk han se den gamle heksa.
Han hørte henne rope, «Rapunzel! Rapunzel! Slipp ned ***t hår!»
Rapunzel slapp ned håret, og heksa klatret opp.
«Hvis det er slik man kommer seg opp i tårnet,
skal jeg jammen prøve lykken!», tenkte prinsen.
Ved solnedgang neste dag, stilte prinsen seg ved foten av tårnet og ropte,
«Rapunzel! Rapunzel! Slipp ned ***t hår!»
Rapunzel slapp ned fletta, og prinsen klatret opp.
Først ble hun redd da hun så den ukjente unge mannen.
Men prinsen snakket så vennlig til henne.
Han sa at sangen hennes hadde gjort så dypt inntrykk på ham,
at han bare måtte møte henne.
Snart ble han redd.
Snart ble han redd.


Da ble Rapunzel helt og verre redd.
Prinsen kom ofte på besøk.
Da han spurte om hun ville gifte seg med ham, sa hun,
«Jeg vil gjerne gifte meg med deg,
men hvordan skal jeg komme meg ut av tårnet?»
Hun tenkte sammen et øyeblikk og sa,
«Ta med deg en bunt silketråd hver gang du kommer på besøk.
Jeg lager en stige når den er ferdig klatret der ned,
og så kan du ta med meg på hesten din.»
Prinsen kom på besøk hver kveld, for heksa kom på dagtid.
Heksa visste ingenting om dette,
og Rapunzel en dag glemte seg bort og sa,
«Hvorfor er du så mye tinger å dra av med prinsen her?
Han er alltid oppe på et øyeblikk.»
«Slemme barn!» ropte heksa.
«Jeg trodde jeg hadde gjemt deg for resten av verden.
Likevel har du klart å lure meg!»
Hun grep Rapunzel i håret og dro fram en saks.
«Klipp, klipp, av med det!»
Den vakre, gullfargede fletta lå på gulvet.
Som straff sendte den slemme heksa Rapunzel til en øde ørken
for å leve i ellendighet.
Da kvelden kom,
festet heksa fletta i en krok i vinduet.
Prinsen kom og ropte,
«Rapunzel! Rapunzel!
Slipp ned ***t hår!»
Heksa kastet ned fletta,
og prinsen klatret opp.
Men i stedet for sin kjære Rapunzel
fant han den gamle heksa som lo ondskapsfullt.
«Du trodde du skulle finne en vakker ful her,
men hun har fløyet og kommer aldri til å synge mer.
Du får aldri se henne igjen!»
Prinsen ble fra seg,
og han ble av sorg.
I fortvilelsen hoppet han ut fra tårnet
og landet rett i en tornebusk.
De skarpe tårnene stakk ham i øynene,
slik at han ikke lenger kunne se.
Blind og fortvilet vandret prinsen gjennom skogen.
Han spiste ikke annet enn røtter og bær,
og han gråt og sørget over tape av sin vakre brud.
Slik streifet han fra sted til sted i mange år,
så fortvilet og olykkelig som det var mulig å være.
Til slutt havnet den stakkars blinde prinsen i ørkenen
hvor Rapunzel bodde.
Han virret rundt da han med ett hørte en velkjent stemme synge.
Prinsen fulgte ivrig den vakre lyden.
Da han nærmet seg, fikk Rapunzel øye på ham.
Hun kjente ham straks igjen.
Rapunzel kastet seg rundt halsen på ham
og gråt av glede over å se ham igjen,
men også av sorg over de stakkars blinde øynene hans.
To av tårnene hennes rant inn i øynene til prinsen.
Med ett ble øynene hans klare,
og snart kunne han se like godt,
som han hadde gjort før.
Prinsen tok med seg Rapunzel til riket sitt,
hvor de ble tatt imot med stor glede og lettelse.
De ble gift og levde lykkelig alle sine dager.