Der budde på Darbus og Fager en pike, så lys og så rød og så yndig hun var.
Og hennes foreldre var gårdsfolk så rike, men sinne hos henne for hjemme ei var.
Vel tjente hun ute og befant seg godt, og friere det hadde i mengde hun fått.
Hun lo *** blått ut, men de svermet som biere hun snart til den ene og annen seg bandt.
Men endelig meldte der seg dagen friere en husmannsønn som fullt hennes kjærlighet vant.
Skjønt fattig han var, men så ærlig og skjønn, hun svarte ham ja til hans beilende bønn.
Et år var de kjære, men hun var litt syndig, med andre hun svermet og sviktet sin venn.
Hun drillede ham og var ond og spisvindig, til slutt slo hun opp og lot ham pare hen.
Høyt elsket han henne og gremmet seg hårdt.
Han sørget til døden som tok han da bort.
Hun lo kun der vi, og hun sto uten klage. Hun spottet hans død, men den gleden ble sort.
Så var det opprunden begravelsesdagen, man trodde at hun skulle følge ham bort.
Men lysgled hun møtte i sørgende sal. Hun sagde i aften, da går jeg på ball.
Veninnene visket, det sømmer seg ikke, for din skyld i døden han hastig gikk bort.
Hun svirrede kun med et strålende blikke, en gang en tåre i øyet.
Hun fikk høyt elsket henne og gledet seg hårdt.
Om aftenen kom hun i ballsalen svang, seg så lystig til *ken med jublende sang.
Hun danset med alle, da sakte inn træder, en fremmed i salen av slett ingen kjent.
Hans ansikt var smukt og hans strålende klæder, forbauser *** alle, men sakte inn træder.

Han ventet mot piken og bød seg med henne en vals.
Snart var de blant dansende strålende krans.
Han førte seg smukt og de danset og danset. De andre ble trette, men de to holdt ved.
De danset og danset, så knapt noen sanset.
Av skyldige ganger av tretthet hun ble.
Han holdt henne fast, voldsomt gikk hennes barn.
Til slutt sank hun viljeløst inn til hans vann.
De danset og danset, i salen ble stille.
Lyset det sluknet, men dansen holdt ved.
*ken for lengst var holdt oppe.
Med å spille.
Men dansen ble villere og villere hvert fjed.
To timer de danset, da var det forbi.
Til gulvet sank piken, der lå hun som lik.
Forferdet de flokkede som like.
Og alle ser efter den fremmede, men han var der ei.
Forsvunnen han var da.
Man så piken falle.
Ingen kan gjette, hvorhen gikk hans vei.
Nei, ingen kan løse den gåten.
Hvem var den fremmede?
Til man får jo ei nogen svar.