Det var en gang en gammel mann og en gammel kone som bodde i et gammelt hus i utkanten av en skog.
De kunne ha vært riktig så lykkelige, hadde det ikke vært for en ting.
De hadde ingen barn, og det ønsket de seg veldig.
En dag bakte den gamle kona peppekaker.
Av deien formet hun små guttefigurer med korintøyne og kirsebærknapper.
Så satte den gamle kona *** i ovnen.
Etter en stund gikk hun bort til ovnen for å se om kakene var stekt.
Straks hun åpnet ovnsdøren, spratt en liten peppekakegutt ut og løp av gårdet så fort han kunne.
Den gamle kona ropte på mannen.
Begge satte etter peppekakegutten, men han var så rask til beins at de ikke nådde ham igjen.
Mens han løp, sang han,
«Løp, løp, alt dere kan! Ingen får tak i en peppekakemann!»
Snart kom peppekakemannen til en love full av arbeidsmål.
Han var en av de bedre som tresket korn.
I forbifarten ropte han ut,
«Har jeg løpt fra en gammel kone og en gammel mann? Kan jeg løpe fra dere også?
Løp, løp, alt dere kan! Ingen får tak i en peppekakemann!»
Treskerne på loven satte etter peppekakemannen.
Selv om de løp alt de orket, klarte de ikke å nå ham igjen.
Den lille peppekakemannen løp og løp til han kom til en eng full av slottefolk.
I forbifarten ropte han ut,
«Har jeg løpt fra en gammel kone og en gammel mann og en love full av treskere,
kan jeg løpe fra dere også? Løp, løp, alt dere kan! Ingen får tak i en peppekakemann!»
Slottefolket satte etter peppekakemannen, men de klarte ikke å nå ham igjen.
Den lille peppekakemannen løp til han kom til en ku.
I forbifarten ropte han ut,
«Har jeg løpt fra en gammel kone og en gammel mann og en love full av treskere og en eng full av slottefolk?
Kan jeg løpe fra deg også? Løp, løp, alt dere kan! Ingen får tak i en peppekakemann!»
Kua satte etter peppekakemannen,
men hun klarte ikke å nå ham igjen.
Den lille peppekakemannen løp til han kom til en gris.
I forbifarten ropte han ut,
«Har jeg løpt fra en gammel kone og en gammel mann og en love full av treskere og en eng full av slottefolk?
Kan jeg løpe fra deg også? Løp, løp, alt dere kan! Ingen får tak i en peppekakemann!»
Grisen satte etter peppekakemannen, men han klarte ikke å nå ham igjen.
Den lille peppekakemannen løp til han kom til en elv.
Han kunne ikke svømme og visste ikke hvordan han skulle komme seg over.
På elvebredden satt en slu rev og så på han.
«Vil du over elva, småen?» spurte reven.
«Sett deg på halen min, så skal jeg bære deg over.
Han kan ikke nå meg fra den lange halen!» tenkte peppekakemannen.
«Der er jeg trygg!»
Peppekakemannen klatret opp på halen til reven, og reven begynte å svømme over elva.
Halveis uti tok revehalen til å synke, og peppekakemannen var redd for å bli våt.
«Han orker ikke å bære deg!»
sa reven.
«Sett deg på ryggen min i stedet!»
Dermed klatret peppekakemannen opp på ryggen til reven.
Litt lenger ute tok revryggen til å synke.
«Ryggen orker ikke å bære deg!»
sa reven.
«Sett deg på snuten min i stedet!»
Peppekakemannen kravlet bort til revesnuten.
I det de nådde elvebredden, kastet reven på hodet, så peppekakemannen ble slengt opp i luften.
Han ramlet rett ned i den åpne munnen til reven.
Et jaffs!
Og peppekakemannen var borte vekk.
«Det smakte godt!»
sa den slureven.