Det var i november,
en måne mørk kveld,
det blåste en friskende vind.
Fra Bristolkanalen og Hardifred kom Sjørøken sigende inn.
Den sølte kajen lå glinsende vort i bue-lampens skinn.
Vi movet maskinen,
propelleren slo,
en virvel fra dampfløyten skar.
Et ul gjennom skodden så kastet vi loss,
mens tøvboten halte oss klar.
Lagg og preiet lossen,
hiv bøvspringe inn,
hiv innvinket styrman til svar.
Men nede på kajen sto Sally og Nan,
og viftet og ropte farvel.
Men Jenny og Brian,
min elskede venn,
sto stille og tøvs for seg selv.
Så ung og alene,
så liten og spet,
i den blåsende sure kveld.
Vindsjene ramlet,
maskinen sang,
vi hørte den velkjente dur.
Ved dockporten halte vi slepøren inn,
så kom det en høljende skur.
Jeg stirret mot kajen,
hvor Jenny sto,
og kjente meg tung og styr.
Jeg syntes jeg skymtet, nå flagrene hvit,
en hilsen det siste jeg så.
Forlysene bleknet,
og huset og kaj sank vekk i det disige grå.
Vi slingret av gårde i mørke og regn,
mens kulingen øket på.