Sena var pakken om våren,
heiste med og ei av kjellstund.
Men tiåsta var utanom hans ansing,
så nær hennes varme munn.
Han minnte sitt ord, sa kong Fagre, neyapel,
men tenkte slik, trålske møy.
En dag heve dine øyne vid.
Når vi har renst verdens smak med din lilla ring.
Så stod han en dag i Neapel,
det var ikke noko traum.
Mektige scener av syn og sorge ble inn i hans undringsdraum.
Veftande palmer og gløvande roser av surblått kring nes og øy.
Han nautte med glupske sanser og tenkte,
dine lepper å døj,
dine lepper å døj,
dine lepper å døj.
Đang Cập Nhật
Đang Cập Nhật
Đang Cập Nhật
