Vi er jo på mange måter representanter og representanter for hver vår distrikt,
og er en slags ambassadører for det norske, i hvert fall når det gjelder sangtekster og slikt.
Ofte føles det, apropos ambassader og sånn, at man kunne trenge en norsk ambassade
nede på Skillebæk i Oslo mellom de andre ambassadene,
slik at de hadde sted å gå når det ble for mye, som Lillebjørn sier,
Hairport og Byggshop og dette her.
Da skulle vi gå der og spørre hvordan det egentlig skulle være.
Når det gjelder ambassader generelt, så er det jo ikke så mye vi vet om ***,
annet enn at de har CD-biler for halvpris, kan kjøre mot rødt lys når de passer ***,
og har fått immunitetssprøyter mot det meste.
Driver der bak sine smigjernsporter og svære mursteinsbiler og koser seg.
Det er jo ikke så mye å ta seg til for en ambassadør.
Det er jo ikke så mye å ta seg til for en ambassadør i Norge, det er jo ikke det.
Spill litt kort.
Men det vi vet er i hvert fall at det holdes cocktailpartys en gang iblant.
Hvor vi liksom da roper over til nabeambassaden og ber *** ta en tur over, da.
Og så blir det cocktailpartys med stående buffet, liggende møbler og sittende regjering.
Og så for å få et litt alibi, så har de invitert inn en innfødt ofte,
en slags kunstner, for å...
ha litt kultur.
Og da får en diktoppleser en liten visesang og sånt noe som de kaster på bålet
for å liksom få mer og mer fart i det hele.