Vannseng er et meget oppskrytt møbel.
Det er med vannseng som det er med nye biler.
Det er ingen som i fullt alvor tør innrømme at de har kjøpt katta i sekken.
Til det er det alt for mye prestige involvert.
Det man hører er historier som
«Åh, etter at min mann og jeg kjøpte vannseng,
åh Gud, åh, det har blitt så bra alt sammen,
åh, ja, og ryggen også i orden, ja».
Det skal være så bra å ha seg i vannseng.
Jeg vet ikke, altså jeg synes det å ha seg i vannseng,
det er omtrent som å prøve å finne førstegyr i en folkevognbuss.
Det er liksom sånn «Nei, men hvor er mor? Åh, der er mor, hallo, ja».
Forferdelig.
Det er nesten sånn, jeg mener,
bare det å legge seg i en udempet vannseng er et helt prosjekt.
Det er som livet på Finskogen.
Først legger du deg ned, men så kommer du opp,
og så legger du deg ned, men så kommer du opp,
og så legger du deg ned, men så kommer du opp,
og så legger du deg ned,
det er en veldig lang tid det er der.
Og har du unger som tar fart,
så får du ikke ro i senga for en gang i neste uke.
Men, apropos livet på Finskogen,
vi har fått kirkemaskinist og bihulebor,
Egbert Strømpe, inn her med sitt trekspill.
Han har bare fått betalt i hvite.
Tangenten er borte, så vi skal holde oss i sedur.
Ellers så har Egbert her gått et lite lynkurs
på Titano-festivalen
hos Fredrik Kristoffersen
før Fredrik skiftet livssyn,
så han har
fått på seg det beste.
Ja, det er ikke den ting den mann kan.
Ja, det er ikke den ting den mann kan.
Fredrik Kristoffersen og Tore Skogman,
de har en masse ting felles.
Bortsett fra tykkelsen på tantråden,
så har de det.
Tore Skogman og Fredrik Kristoffersen
har blant annet det felles at de synger
akkurat som de spiller.
Så vi skal da bevege oss for en frisk og kjekk polka
over i en svungende...