Det er kanskje sånn, hvis vi nå leter etter det karakteristiske, det typiske for vår folkeskjel her i dette kolde nord,
så er det kanskje sånn at vi er litt forsiktige og litt lavmelte.
Vi er ikke kanskje så høyrøstede med så store fakter og armebevegelser som folk lenger sør,
med noen individuelle unntak, men kanskje litt forsiktige.
Det er ikke den dårligste lyd. Vi er for eksempel ikke de som i vill begeistering kaster hatten i været uten å tenke på hvor den havner.
Vi holder et lite øyemenn i øyekroken, passer på at ingen stærner den,
passer på at den ikke havner i en søleputt, og vi passer på at vi får den tilbake.
Men det finnes situasjoner hvor også vi skal vise at vi har temperament og livslyst og vil slå ut håret.
Det er når vi står der og ser ned i flytrappa, kjenner varmen slå imot oss,
ser palmene, da skal vi kaste både hatten, klærne, hemmingene og virkelig leve en 14-dagers tid
før vi er tilbake ved kontorpulten og slikker i sårene.
Jeg har lyst til å høre et lite olé.
En, to, tre.
Olé!
Altså, det der er det vi kaller for gardemoversjonen.
Det er sånn veldig tidlig om morgenen,
når du står der med kofferten i ene hånda og toåringen under ene armen
og ser reisselskapet for første gang og prøver et lite olé for å få opp stemningen.
Jeg tenker mer når du altså virkelig har kommet ned, du har for lengst gått ned flytrappa og installert deg
og det har vært full fart og hot og høyt.
Sangria, det er grisefest.
Og du virkelig sitter der og smiler rød i kinnet under din sombrero.
Da kommer det nemlig et olé som låter sånn.
En, to, tre.
Olé!
Ok.
En, to, tre, fire.