Nå går solen ned bak Vesterfjell og daler
Nå er tiden for nattergalen sang
Ljuden i solen seg bak himmelmuren gjemmer
Med sin gullkrona glittrande og svag
Fugleskaren i den lysegrøne lunnen
Har vel lykket sine sjungende munnen
Og er fallen i den vilende
blund
Og om alle berg og klipper kunne tale
Om jorden og plukket har sin munn
Ja, da skulle disse vittnen forklare
Mange en mørk og bekymringsfull stund
For du visste vel å redde
deg fra faren
Og du visste vel å redde deg fra snaren
For det lønnlige løftet som du brøt
Og jeg gremmes i mitt dypeste indre
Når jeg tenker på din sukkerskjøte munn
Og den falske munnen
Det som brakte deg i blinde
Inntil skipet blir stående på grunn
Men du visste vel å redde deg fra faren
Og du visste vel å redde deg fra snaren
For det lønnlige løftet som du brøt
Og jeg gremmes i mitt dypeste innre
Og jeg visste vel å redde deg fra snaren
For det lønnlige løftet som du brøt
Og jeg visste vel å redde deg fra snaren
Når jeg tenker på din sukkerskjøte munn
For det lønnlige løftet som du brøt
Og det falske munnet som du brøt
Og jeg visste vel å redde deg fra snaren
Jeg sier deg farvel, du falskede pike
Ditt rike, det er siste gang jeg bjuder deg farvel
Om jeg kunne flytte bort ifrån ditt rike
Om jeg lå i graven kald og død med deg
Du skal arve deg et sår som skal gnage
Og djupt inne i ditt brøste vil deg plage
For det kjærlige løftet som du brøt