Så underlig det er å stå og fryse
I månenskinnets ensomhet
en kveld
Og kjenne kullen
fra det døde lyset
Men være
levende
allikevel
Men være
levende
allikevel
Jeg er en gave livet en gang av meg
Av lyst og smerte og kropp og sinn
Og disse ting skal døden snart ta fra meg
Han holder alt sin bleke hånd om min
Men enda lever jeg, jeg elsker noen
Og kjenner lykkens forte søte sting
For enda har jeg ikke nobb til broen
Som går fra allting
og til ingenting
Som går fra allting
og til ingenting
Og
vær tålmodig død og skynd deg ikke
Du blir min siste mørke kjærlighet
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
Imot din dype,
dype evighet
Dype,
dype evighet
