Jeg traf henne i parken en sommerkveld,
mens jeg rusla rundt der alene.
Hun smilte så lurt,
og et minne kom fram fra den tid.
Vi som var venner på skolen,
og vi var ti.
Ut på tur,
aldri sur,
stod jeg på t-skjorta hennes.
Jeg fikk fra meg han,
kom meg litt fram,
er det du,
Karian?
Vi som var venner på skolen,
og vi
var ti.
Jeg fortalte om et liv, jeg ikke forstod,
jeg skjønna meg ikke på det.
At stjernen og jorda hang sammen en gang,
og at vi nu var her.
Hvordan kan du,
som er oppvokst i fjell,
lære meg recepten på lykke i kveld?
Hos fara som så,
bli med ut og gå,
så finner du den også.
Som da vi var venner på skolen,
og vi
var små.
Rettene fikk bleid til topptur vi gikk,
og han som delt stjernen fra jorda.
Og jegt meg han,
og jegt meg han, og jegt meg han,
og jegt meg han.