Kom hit, Milord, sett deg, her er det plass til deg.
Ute er kaldt og rått, her inne er det godt.
Stå deg til ro, Milord, ta deg frakken din.
La sorgen din bli min, sleng beina på et bord.
Jeg kjenner deg, Milord, meg har du aldri sett.
For gata, havna, jeg går alle opp i ett.
Jeg så deg først i går, du feide lett forbi.
Stolt i din fantasi, ja faen, med glor i ånd ditt hår.
Og silkeskjerfe ditt, det flagra ganske lett.
Så vellykka deg gitt, en konge blant de få.
Du gikk som en skjermør, du holdt sin arm.
Den i din, å Gud, du var så fin.
Nå ser jeg gleden dør.
Kom hit, Milord, sett deg, her er det plass til deg.
Ute er kaldt og rått, her inne er det godt.
Stå deg til ro, Milord, ta deg frakken din.
La sorgen din bli min, sleng beina på et bord.
Jeg kjenner deg, Milord, meg har du aldri sett.

Aldri sett, for gata, havna, jeg går alle opp i ett.
For deg har det vært sånn, da båten gikk fra land.
Det drepte deg, litt grann, for du hadde knytt av bånd.
Og båten tok huvett, hun drømmen fra i går.
Det hun ikke forstår, er at livet ditt slås brett.
Ja, kjærlighet gir sår.
Så livet blir for knytt, men gir sjansen på nytt.
Til sorgen din foregår.
Du blir så bleik, Milord, kom, la meg hjelpe deg.
Du blir en stund hos meg, her i blaffen nå, Milord.
Så skal jeg gi deg rom, og trøst og liv og glød.
Og synge sanger om at kjærlighet er død.
Se på meg nå, Milord.
For meg har du aldri sett.
Men du, du gråter, jo.
Hanne, det hadde jeg ikke trodd.