Det er langt bort til deg nu, der du ligger, med øynene igjen.
I et kaos av hverdag, jeg lovde deg en gang, at det var sterk,
at jeg kunne stå, uansett netter.
Kanskje fikk vi oss en knekk,
men jeg har aldri noensinne ønsket meg vekk.
Før du, du lyser når jeg treng det,
når jeg er ute og kurs,
og du har orden som jeg trur på.
De som får meg hjem.
De som får meg hjem.
Det er lenge siden vi tok bilder av oss,
på en benk på et torg.
Tett inntil hverandre,
nu er det rot i hvert et rom.
Lånet er stort, og tiden er tynn.
Men håret våres, og kanskje var vi litt naiv,
men dagen bak oss ligger i rom i vårt arkiv.
Før du, du lyser når jeg treng det,
når jeg er ute og kurs,
og du har orden som jeg trur på.
De som får meg hjem.
Hjem igjen, igjen.
Hjem igjen.
Jeg velder på lagt på nytt hver eneste dag,
fordi jeg vil.
Fordi jeg vil.
Fordi jeg vil.
Fordi jeg vil.
Før du, du lyser når jeg treng det,
når jeg er ute og kurs,
og du har orden som jeg trur på.
De som får meg hjem.
Hjem igjen, igjen.