Jeg bærer en maske, jeg ikk' kan få av
Den slutter seg tett til fasaden
Den sitter som spikret fra haket til håret
Den vil ikk' slippe å vinter, så hvor må jeg ha den?
En melkelinje står usikkerlig trang
Er at masken skal løste en gang
Ansiktet er smykket med ene av glass
Som ingen vision kan formille
De myser om dagen og stiller ved natt
De åpnes og lukkes, mitt kosmos er flott som et bilde
Jeg prøver å forgeves og slippe litting av en sol
Som kan gjøre meg blind
Min nese sorterer parfymer og stank
Den vet hvad et hode kan tåle
Og fastplakte dyfter gir' hjem appetitt
Jeg snuser meg trygt gjennom søppel og skitt frem til måle
Jeg føler lengseligt håp og en skrekk
For at filteret skal få en sprekk
Min beste forkledning er alle de ord
Min flørtende munn løper av mer
Den synger for venner, den smigrer de små
Og spytter på store så sant den kan få litt reklame
Men tungen er tung, jeg blir aldri en mann før jeg kjenner
Min tale er sand
Ja, øret er våkent for det det forstår
Men dø for hver lyd som kan skremme
Et brød blir til rop, symfoni til en slott
Som knis høres latter, en klunking går godt an å glemme
Jeg lytter så gjerne men veien er stengt
Til membranen i masken er sprengt
Vi går her maskerte av frykt for oss selv
Og for å få innpass hos andre
Så flekker vi tenner og kaller det smil
Og maskene skåler og ler i profil mot hverandre
Men under har alle en drøm i behold
Om at klokken en gang skal slå tolv
Undertexter från Amara.org-gemenskapen