Runden om Paltåskodden og næren for Matses hei
Etter ei kanta brygge og en liten forsiktig vei
Veien går rett i heia, så kommer det to, tre trynn
Oppover bratte fjeller, men siden blir stien fin
Og innerst inne ved heia, der ligger det lyft i le
En liten uvisselig stue under ett plommet tre
Piba er røst over en løp, og veggen er gammel og grå
Men gaden dør og gjøsses i en ymala himmelblå
Og klinka på gaden dør og grar, den har både hammer og rank
Og denne nå alltid å pussa, og skinner som sølv så blank
Der inne bor madren bare, mannen var låses med
Derfor er låsen og klinka så fine som det kan se
Og nu sier domaren enke, men er som en feit og frå
Og hoppa går stump og flabbrød, og vafler og gommelgod
Og Mikkels kagel strød over med sukker i krøller og kryss
Og sprøe kranser med kremi, ja enda til pygehuss
Sommeren er god å ta til i brøllop og annet kalas
Det er bare en ting i veien, og er slikt evinell i kjas
Mannen var saktens en basse, trealen og der omkring
En tønnerug på ryggen, bar han som ingenting
Men neilel om han greide magen, alt det han slog og skreg
Det hjalp ikke minst bitten, og kjast så han ble bleik
Og da han til slutten skjønte, at ikke han kunne mer
Så ga han seg ord og gitt år, og la seg i graven her