Han var en dull kunstner fra byn. Han laga alle triksene sin sjøl.
Han kjokte dyre, støpva med ny, uten å løp.
Han var et sjø, han lagt skinn i gatru. Gikk i tjan og fåntre og høy.
Han krengte tråd, når han sto fast på nokka. Han trykka vestsjø.
Men han visste ikke noe om kyss og klem, da han forsvant når han drilla.
Han visste ikke hvordan han skulle få *** med hjem, og få *** oppå hylla.
Han tråffet uredd dame fra møre, som han fikk lyst til å sage to.
Hun sa, hei du, opp med humøret, og bli med meg nå.
Hun kunne lære noen kyss og klem, det hadde mitt lærti tråd gjem.
Hun var grei, og tok henne med hjem, og viste den veien helt frem.
Fint å være tommen fra byen, og tilfram pølse i hytt og vær.
Men står det kjærlighet på menyen? Kom ikke her!