Jeg kenner deg fra skolen, fra famens penneord.
Ingen større år og solen, så den sier Vestemor.
Jeg kenner deg fra festen,
fra kirkens børnekort.
Jeg føler deg i blesten, på syklen bag ved mor.
Jeg kenner deg fra stranden,
fra daglig aftenbønn.
Og jeg kenner julemannen,
som en gave fra din sønn.
Jeg kenner deg fra glæden, fra tåresfruttet håp.
Fra vinterleik på sleven, fra navnet i min dår.
Jeg husker deg, vår herre,
vi følges ofte ad.
Skønt jeg sjællønt,
ja,
desværre,
gør deg riktig juleglad.
Du kenner meg fra gaden,
fra søvnens dype ro.
Du kigger bælt fra salen, og nøjes med min tro.
Du kigger bælt fra salen, og nøjes med min tro.
