Det hendte seg Jefta, den gileats mann, en helt ikke vant til at sove.
Han en gang drog ut fra sitt fedrene land, en kamp imot Ammon at våve.
Den tid han dro ut, da gjorde han gud, et løfte som ei var at love.
Han siger til Herre, så fremt at jeg får, en seier av Ammon at hente.
Var først i mitt hus gjennom døren utgått.
Så det givet skal Herren til rente.
I hva det å er, hva navn det enn vær, det har du til offer at hente.
Så dro den mann hatt i berømmelig helt, av landet med våpen og skjolde.
De møttes i marken, men Ammon ble felt, og flyttet blant bjerge og knolde.
Han slo hva han fant, den seier han vant, fikk tyve kjøpsteder at volde.
Da Jefta tilbake fra slaget kom hjem,
hans datter i gyllene smykke.
Kom ut med en dans, det uskyldige lem,
at ønske sin fader tillykke.
Da Jefta du så sin datter der stå,
begynte han hjertet av trykke.
Han rev sine kleder i sønder av harv,
og søndet av harv.
Han sang en bedrøvelig tone,
tok datteren ut i sin fadelig arm og ropte
Min krans og min krone,

Beste datter, hva bøyer du meg til jorden av sorg og ulykke?
Et ord er utgangen, det gjelder på deg, jeg kan det for Herren ei rykke.
Du var i mitt hus, et eneste ljus, Gud bedre, jeg må det nu slukke.
Hun svarede, fadere, straks en påstund, bortkastet av hånden den trommel.
Det løftet som engang er gått av din munn, det bør du for Herren fullkomme.
Jeg vil med fritt mot mitt jomfrue blod, forære min kjærlighet.
Din frelser, den trommel.
Hun aldri var givet i noen manns vold, det finner jeg for meg beskrevet.
Men ble hun hen givet til døden i såld, for det hun har aldri bedrevet.
Da var det urett, langt bedre var det, at løftet i sønder var revet.
Undertekster av Ai-Media