Men du tenkte egentlig ikke på å bli sangverdiene?
Nei, jeg gjorde ikke det.
Nå er det jo så at min far var jo kordirigent i 40 år i Sibeli,
fyrtio måneder så gått han inn til det langa sangforening.
I tredje våren dirigerte det.
Og det stod jo mye om hans sømnerposten, selvfølgelig.
Men jeg ville ikke ha med sånt.
Det ville jeg ikke.
Men som sagt så ble det jo da,
siden når jeg traff han i Klingkastingsorkester,
det der gikk jeg jo rett på, som sagt.
Og det jeg skulle stå i Carnegie Hall,
han spurte med en av vennerne,
de hadde stått med Carstens venner,
og der har han, Mosen heter han,
så sa han dette,
Ja, jeg var nå vel som Jeppe i Faronseng, sa han.
Og så, ja, det kan du si.
For jeg stod i Carnegie Hall på podiet
og så på Roderick Cattlewell,
han er fra landet uten studiertid,
i Januark og gitt med Roberta,
operasangerinne.
Og da så jeg på Cattlewell, du eller hverken, tenkte jeg,
her står jeg, i Nasjonalbyen.
Det er rart du har litt av kritikken du fikk.
Ja, det har jeg jo med meg.
Nå skal jeg se det, for jeg kan jo vise deg bilder,
det var, jeg står i byen,
han sitter, han Cattlewell, du,
i livkjole,
og spiller,
og jeg står og synger.
Ah, mitt hjerte så snart satte igjen på det.
Og det var jo ett stort øyeblikk.
Og det står, det skriver Norway Times,
The world's best musician smiled at this one did,
from the beginning to the very end.
Takk skal du ha.