I noen timer, når det er på det mørkeste,
visker de store byene, eller sprøler de, og hyler noen ganger,
og glefser og skommer mot forteiskanten i de store byene,
ammer mødre sine barn,
mens de jages over gata av bremsene, skriker som dyr,
og under kjellerne romler de byens innvoldere,
og folk flykter inn og ut av bussene, og biter seg fast,
og noen spiser mens de løper, og blør tomatketsjup nedover skjorta.
Men i noen timer, når det er på det mørkeste,
er det så stille i de store byene,
at du kan høre at eldgamle trær synger,
når du er nede i parken.
I noen timer, når det er på det mørkeste,
drømmer millioner mennesker,
millioner lydløse drømmer,
bak millioner svarte vinduer.
Kanskje noen tusen ligger to og to,
slenget sammen og lager barn.
Andre dør mens de sover, når det er på det mørkeste.
Men du kan ikke høre det resiste, private sovet.
Bare noen timer, mens det er på det mørkeste.
Etter noen timer brøler de store byene som i går og hyler,
og gaten er rasende elver,
hvor det renner millioner ferske kyllinger,
og tusenvis paraplyer,
og litervis hot curry og rød ketchup,
og slips og konfolutter og symaskiner.
Og elskende par svømmer stille mellom forgasser og frossenfisk,
og noen rukner og blir skyldt på land,
og der ligger de som vannsyk drivgods ved husveggene,
hvor en blek mann står med armene ut,
som en korsfestet,
og roper fortvilet over mot en annen bredd,
og bremsene skriker rasende etter ham.
La, la, la, la, la, la, la.
Men i noen timer, når det er på det mørkeste,
er det så stille i de store byene at du kan høre at gamle trær synger.
Da flagrer flokker av flaggermus over parken.
De ligner svarte, avhuggne hender som vinker.
Men når du følger *** øynene,
oppdager du at det er en himmel over husetakene.
La, la, la, la, la, la.
Teksting av Nicolai Winther
Teksting av Nicolai Winther
Teksting av Nicolai Winther