Hyrdinnen og skorsteinsfeieren
Det var en gang et stort hus, hvor det sto et gammelt treskap som var svart av elde.
Fra øverst til nederst var det dekket av utskårende roser og tulipaner.
Det var også tegnet inn underlige kruseduller på det,
og i midten av hver krusedull stak det ut små hjortehoder med gevir på.
Midt på skapet var det skåret ut en mannsfigur.
Han gliste brett, hadde bukkebein, små horn i pannen og langt skjegg.
Barna i huset kalte ham Generalmajor Feltmarskalt Kommandør Bukkefot.
Det var et veldig vanskelig navn å uttale, og det er ikke mange som har fått en slik titel.
Det kunne ikke vært enkelt å skjære ham ut heller, men der sto han.
Generalmajor Feltmarskalt Kommandør Bukkefot hadde utsikt over et bord.
På bordet sto en vakker hyrdinne laget av porselen.
Hun var svært lys og vakker, og hadde gullhatt på hodet og en forgylt jeterstav i hånden.
Like ved henne sto en liten skorsteinsfeier.
De skittende klærne hans var svarte som kull, og også han var laget av porselen.
Han bare en stige, og ansiktet var hvitt med rosenrøde kinn.
Det var naturligvis en feil fra porselensmakerens side, for det burde ha vært sotflekkete.
Skorsteinsfeieren og hyrdinnen var blitt plassert ved siden av hverandre,
siden de sto så tett, bestemte de seg for å forlove seg.
De passet svært godt sammen, for begge var av samme slags porselen, og var like kjøre.
På bordet satt også en gammel kineserdukke, som kunne nikke med hodet.
Han var tre ganger så stor som de to andre, og var også laget av porselen.
Han lot som om han var bestefaren til hyrdinnen, selv om han ikke kunne bevise det.
Da generalmajor Feltmarskalt Kommandør Bukkefot,
ba om tillatelse til å gifte seg med den lille hyrdinnen, nikket han med hodet.
«Der får du noe til ekte mann», sa den gamle kineseren.
«Han har skapet fullt av sølvtøy og mye annet innelåst i hemmelige skuffer.»
«Jeg vil ikke inn i det mørke skapet», protesterte den lille hyrdinnen.
«Jeg har hørt at han har elve porselenskone der inne fra før.»
«Du skal bli den tolte», sa den gamle kinamannen.
«Brilluppet står i aften.»
Og så nikket han med hodet.
Og sovnet.
Den lille hyrdinnen gråt og så på porselenskornsteinsfeiren.
«Vær så snill», sa hun.
«Dra ut i den store, hvide verden med meg, for her kan jeg ikke bli.»
«Jeg vil alt du vil», sa den lille skornsteinsfeiren.
«La oss dra med det samme. Jeg kan forsørge deg med arbeidet mitt.»
«Kid vi var trygt nede fra bordet», sa hun.
«Jeg blir ikke glad før vi er ute i den hvide verden.»
Den lille skornsteinsfeiren gjorde alt han kunne for å trøste henne.
Han tok den lille stigen til hjelp, og sammen kom de seg ned på gulvet.
Da de så opp på skapet, var det liv å røre.
De utskårende hjortene stakk hodene lenge frem og løftet gevirene.
General, major, feltmarskall, kommandør, bukkefot ropte ut.
«De rømmer! De rømmer!»
De to ble livredde og hoppet ned en skuff i vinduespenken.
I den lå det flere kortstokker og et dukketeater,
hvor det ble fremført en komedie.
Alle damene, både hjerter, spar, ruter og kløver,
satt på første rad og viftet seg.
Stykket handlet om to elskende som ikke fikk lov til å gifte seg,
og hyrdinnen gråt fordi det mynte henne om hennes egen historie.
«Dette holder jeg ikke ut!» sa hun.
«Vi må komme oss ut av skuffen!»
Da de nådde gulvet, så de at den gamle kineseren var våken.
Han ruggte på hele kroppen til han tippet over ende og falt ned.
«Nå kommer den gamle kineseren!»
ropte den lille hyrdinnen vetskremt.
«Nå er vi nødt til å dra ut i den hvide verden!»
Skorsteinsfeiren skjønte at hun hadde bestemt seg, så han sa.
«Jeg skal ta deg med opp gjennom skorsteinen.
Når vi har klatret så høyt at ingen får tak i oss,
tar vi oss ut gjennom hullet på toppen og ut i den hvide verden!»
Skorsteinsfeiren førte hyrdinnen bort til åndstøren.
«Det er svært mørkt der inne», sa hun bekymret.
Men hun fattet mot og ble med ham inn.
«Nå er vi i skorsteinen!»
sa han.
«Se, over oss skinner den vakreste stjerne!»
Stjernen skinte ned til *** som om den ville vise *** veien.
De krøp og kravlet videre.
Det var fryktelig bratt, men skorsteinsfeiren hjalp hyrdinnen,
og de klatret høyere og høyere.
Omsider nådde de toppen av skorsteinen.
Der satte de seg ned, for de var svært slitne.
Over *** var stjernehimmelen,
og under *** byen med alle hustakene.
De kunne se langt ut i den hvide verden.
Den stakkars lille hyrdinnen la hodet på skulderen til skorsteinsfeiren og gråt.
Verden var så anderledes enn hun hadde sett for seg.
«Det blir for mye for meg», sa hun.
«Verden er så stor!
Å, jeg skulle ønske jeg var trygt tilbake på bordet!
Jeg blir aldri glad igjen før jeg er nede igjen!
Hvis du er det minste glad i meg, så tar du meg med hjem!»
Skorsteinsfeiren prøvde å snakke henne til fornuft.
Han snakket om,
den gamle kineseren og generalmajorfeltmarskallkommandør Bukkefot,
men hun hulket bittert og kysset den lille skorsteinsfeiren til han gjorde som hun ba om.
Med mye strev klarte de å ta seg ned skorsteinen,
og snart sto de i kakelovnen igjen.
De ventet en stund bak døren for å høre hvordan det sto til i stua.
Siden alt var stille, kikket de ut.
Den gamle kinamannen lå på gulvet.
Han var blitt slått i tre stykker da han falt ned fra bordet.
Ryggen var gått av i ett stykke, og hodet hadde trillet bort i en krok.
«Noe så forferdelig!» sa den lille hyrtinnen.
«Stakkars gamle bestefar er slått i stykker, og det er vår skyld!»
Hun vred i små hendene.
«Han kan klinkes!» sa skorsteinsfeiren.
«Når de limer ham i ryggen og gir ham en god klink i nakken,
blir han så god som ny og kan sikkert si like mange ubehagelige ting som før!»
«Tror du det?» spurte hun.
De klatret opp på bordet og stilte seg på de gamle plassene.
«Jeg håper virkelig at bestefar kan repareres!» sa hyrtinnen trist.
Til sin store glede fikk hun ønske oppfylt.
Familien fikk limt ham i ryggen og festet en solid klink i nakken hans.
Han så like fin ut som før, men kunne ikke lenger nikke med hodet.
«Får jeg gift meg med henne eller ikke?» spurte generalmajor Feltmannskalk kommandør Bukkefot.
Skorsteinsfeiren og den lille hyrdinnen så på den gamle kineseren.
De var så redde for at han skulle nikke, men det kunne han ikke på grunn av klinken.
Og dermed fikk de små porselensmenneskene være sammen.
De elsket hverandre, helt til de gikk i stykker mange, mange år senere.