Guten var trøyt, sommerdagen heit,
inntje å få kvile, tykte som forleit.
Kløve var tung, høyke ille sleit,
foran brekka steigt i bæret.
Han tog salen ned, myseflaska la,
skumda seg så, åt ei eit vakkert like stad.
Stad høgt og kjutt, og blomstrat grase var,
inga dyne små ka bære.
Slått sove nelland, guten heit det så,
vondtet smidsk og flekt var, han la seg på.
Forlåt herre i hullet, fenan sindra i frå,
bakka fram ved der han kvite.
Falle hull drøm, så kom og vart lei,
kå enda ei se, om det fot og skreik.
Skulle vel ein gutt, gjæra hull dur veik,
tår inn i omvang og omkryte.
Høyre med snø og vedbrande sand,
fletta brone hår til gullfingra vann.
Rundt om i kring, ved med hugu vann,
vaska seg til glore heit land.
Aldri for guten sette hun seg ned,
klarte tusen streng til langspill på sit ned.
Med sång og leik, og så lei stok til,
så trøkte jord på fjelland.
Statt opp
Statt opp, statt opp, sjå opp denne høyre sølv,
stringen godt og platt.
Sjå ei hullrød som du brenner,
sakt og lyst av återkrett.
Mange veit det, og det snikar alle,
blir de gønne.
En går samt det værre lika,
har du på å vente.
Vakra seg, to odalen gude,
legg din staute hand til mi.
Eg vil fulle leikestute,
eg vil mora all *** i.
Eg vil opp med Nella,
nå går Jonas bør du kjute.
Og så skal du blåe dog,
og kan vi såttes bruke.
Og så skal du gul sandstein hella,
fordi du derfor ikke rett.
Stugum i er kåle fjelland,
vi gulåser lår og flett.
Becken dær forbi min,
og vår russet skal vi sveva.
Dær skal oss til bjøn skjutsa,
og netten utsveva.
Undertekster av Ai-Media