Langt oppe i ei fjell bygde lik en gav, og navnere jordløs som hjemte var,
og kvar den som visar mye kve av i, han skal nå få høyra hos det gjeckte.
Han si gul, han var slik en dyktig gul, han støvde ned skogen og steg inn bra utul,
han rydde med åker og engengar, med hus og med heim som ei nyttje garr.
Men navnene hans endå kje påsiger, om det er det første som elting fær,
det tis nok sa sigor som santau var, når eg fær ei kone heim til min garr.
På navnløse gynkjer meg eg vær svein, eg veiter det grava og brenna stein,
når garen ser ut som ein dokke heim, da gjenge gått kvendi og frir til deg.
Ein giftande gutan må vere kar, det einare meste krek i som jord i har,
den stakkaren er som vil endå fri, og sjå til å liva kona si.
Men eg som blir trydja med gupe engar, i auren av skogen der ingen var,
og lenge på kona mi venta må, kan hende så lenge det eg vært gro.