Du kjære gamle hyr i haus og traust og stød du er
Fra allertidligst barndom har jeg holdt deg veldig kjær
Du var jo trollesel som satt så traust og stød og dorsk
Med skulder, breåser og var ingen riksk og norsk
Vær mål, hånd, lot du sola sakte stige og bli stor
Og for hver vakker vårdag steg den stad i lengre nord
Og som det sommer sola siste aftet stråle litt
Så var det bare for å kjele blitt med kinnet ditt
Små harr og kutt i hodet ditt er dybe skygge brønner
Det er kan henne rester etter steinsprang eller ras
Men bare når en vet det er det sikkert at den skjønner
Den mystisk mørke flekken like nord for Mygarbekken
Det er mørre kongas brekken
Og går en gjennom dette juve og er frelst forbi
Så har en vært i trollets fall og enda sluppet fri
Det ser ut som om trollets bryst og hodet går i ett
Som veien ifra Åsa og til toppen er helt rett
Men når en vet det vet en at der haken er litt blå
Der ligger Mygarkjernedrømmene på ett plateau
Og alle vet at dette kjernedrømmene er helt rett


Kjernet er så blått og så blankt fordi
Det var i dette kjernet trollets tårer trillet i
Den gang Sølvøy fra Hadeland ga opp sitt frieri
Så sitter jeg på verdens topp og ser og ser og ser
Og jeg har mat og kaffekopp, hva kan jeg ønske mer?
Og stillheden er ikke tom
Men gjør meg heller glad
For den er full av lyder som er veldig langt ifra
Så fredelig det alt ser ut i bygd og skog og fjell
Det er gang ennå ikke galt med verden likevel
Ja, kjære gamle i Ryhav, ha takk igjen for din
Du er et øyenverke som vil stå til evig tid
Og gang på gang er viljen min og trangen nettopp den
Og streven min er å stå til evig tid

Læg til toppen og gå styrket ned igjen
Nå er det beintologisk hvis du pågår det.






Teksting av Nicolai Winther