Jeg
kommer fra Gravel, langt in i Vagån,
skogsmesterdammen har vært i død.
Han la så kampen,
og jeg må tenke.
Han lå inn i myrom,
før uten haug.
Det var en jæv, forstår du, som var 10,
og en ny gutt, som var 9,
ville ha kroppen ned i en kasse.
Forstår du,
hauget,
forstår du,
det fikk vi nytt plass til.
Først var det suppe,
så var det sodd,
og godt med øl.
Det var min råd,
det var mange taler,
huset var maler,
og hele tunet var strød med måd.
Rett før i henge,
i jøssmildjue,
var testen sjangling,
og skjækken skroll.
Han la så kampen,
og jeg og kista,
for utomkanten i stykkefall.
Han la så kampen,
skrek,
og så gitt,
straks jeg tilbåd,
så var det no' stilt.
Da jeg vakna,
så lå jeg så hæs,
med skjølde hauget,
forstår du,
mot en drott i fjæs.
Først var det suppe,
så var det sodd,
og godt med øl.
Det var min råd,
det var mange taler,
huset var maler,
og hele tunet var strød med måd.
Så stakk jeg fingra i øyenhulen,
så bare hauget fram til gass,
og bare musen,
en drott i slakta,
og ta min kasse opp til omlass.
Imens har pressen kumulert gåla,
alle slakninga,
de satt og råla,
jeg la hauget fra meg oppe på bordet,
og så det hauget,
forstår du,
det tok da ordet.
Først var det suppe,
så var det sodd,
og godt med øl.
Det var min råd,
det var mange taler,
huset var maler,
og hele tunet var strød med måd.