Nå er det lenge siden jeg hette Morsi Kru.
Jeg var så spø og liten, jeg minnes det ennå.
Den gang var verden mindre og meg et merre god.
Jeg så til verdens emne da jeg på fjellet sto.
Når jeg var trøtt og sliten, som hendte mange gang,
da kom mor med maten og sette på mitt fang.
Jeg spiste da med gledje, med tolle kniven min.
Jeg brukte aldri gaffel, en slik unyttig ting.
Når så kom regn fra torden,
og jeg ble våt som dy.
Jeg brukte fars i trøye, men aldri paraply.
Når kua så gikk rolig, da kunne det gå an.
Å berge seg for regne, da jeg kom til et gran.
Jeg gikk i tjukke tresko, som hang i brisk og brask.
Da var det aldri farlig å trø på noe kvast.
Før buksa opp, jeg bretta til langt opp under i kne.
Som den gang var på moten blant *** som gjette feil.
I far og mors skistue, jeg hadde det så godt.
Jeg vil aldri bytte med kongen i hans låt.
Nå har jeg levd lenge, halvfjerdingstjue år.
Men aldri så fornøyet som i mine barndomsår.
Teksting av Nicolai Winther
Teksting av Nicolai Winther
Teksting av Nicolai Winther