Ove, ove, hva vi nå hører, ove, ove, hva vi nå ser.
Det verdt et menneske må røre, som blodet varmt i hjertet vær.
Et mord med åprar er utøvet, som aldri nok beskrives kan.
Da fire mennesker ble dødet på sengen i uskyldig stand.
En mann i beste år og dagen i segne må formorder om.
Det høylig enn var rett beklage, av inn og vær ut i sin stand.
Og aldri det går vei av minne, det ljuselige syn jeg så.
Ja, alle som har sanser inne, bør se seg om og stille stå.
Hans hoved var slett sønder banket, og mordisk lange, skarpe sten.
Som siden ut i sengen fantes, lakere med hans blod så rent.
Hans strupe var og slett av skåret, som man gjør med et slaktet fe.
Og brystet.
Og brystet var igjennom bordet, av morder kniv til hjertet ned.
Sengklidene var aldri blodig, på gulvet blodige strømmer rant.
Akk, hvilken skrekk, det er utrolig, da mannen død på gulvet fanns.
Ut i sitt blod.
Han lå ombeltet, det av en værre bevittneskann.
Der mange salte tårer feltes, av alle som har rett forstand.
Den yngste søn, med kjærlig fader, om aftenen til sengen gikk.
En morderne, han møfter later, men ga han dødsens huk og stikk.
Med sønder knuset hovedpanne, med knivsting ut i hals og bryst.
Trom eiret sin, de mann for sanne, det syn at skue var ei lyst.
Lyst.
Lyst.

















I sengen på den blodige pute, der lå den unge stiv og død.
Tre skår i halsen var at skue, med mange flere stille og stød.
Slett ingen penne og ingen tunge, den store skrekk beskriver kan.
Men alle samme tone synger.
Og ved å skrykk, da vi *** fant.