Vær hilset i Nordlands med byggende menn,
Fra berten i huset til trøllendes venn.
Vær hilset i kofteklett bønder,
Ja, samtidig så vel du de fjære som fjell,
Så vel den der bruker med fisken på gjell,
Og salter grå torsken i tønder.
Du torsk må vel kalles for næring og bruk,
Du skaffer fra Bergen som mange tønn rug,
Den stakkels nordfare til føde.
Barmhjertige herre, opplade din hånd,
Velsigne oss fattige folk her i land,
Med dine velsignelser søde.
Skulle torsken oss feile, hva hadde vi da?
Hva kunne vi føre til Bergen herfra?
Da seilte vi stjektene tomme.
Hva kan vi en annen som bygger og bor,
At søke vår føde med angel og stor,
Og pløye de bølger som gromme?
Og skulle du, herre, forkorte din hand,
Og stenge skreit torsken og fisken fra land,
Da legges vi hastelig øde.
Vi kan ikke lite på most eller vin,
Her finner seg heller søl, Bergen er så fin,
Her mangler gullgruven den røde.
Vårt land er i helleret kama og søtt,
Hvor marken med melk eller honning og fløtt,
Her finner seg gruver og plukke.
Nei, fisken i banen, den er våres brød,
Og mister vi den, ja, da lider vi nød,
Og jammen i måtte vi sov.