Den uforgjengelige fiken kaktusen.
Hvor fører du meg, far?
I vindretningen, gutten min.
I det de to forlater sletta,
der Bonapartes soldater reiste et utgikkstårn
for å iakta skyggene over Akkas gamle bymurer,
sier en far til sin sønn.
Vær ikke redd.
Vær ikke redd for lyden av kule.
Legg deg for sikkerhetsskyld helt flat på bakken.
Vi skal klare oss og komme oss opp i fjellene i nord.
Og når soldatene har reist hjem til familiene sine,
langt herfra, kommer vi tilbake.
Hvem skal bo i huset, heter oss, far?
Huset skal stå som det alltid har stått, gutten min.
Han kjente nøkkelen like godt som sine lemmer og fattet håp.
I det de klatret over et pigg trådjære,
sa han.
Husk det, gutten min.
Her hengte britene, din far, i fiken kaktusen i to netter,
men han tilstod aldri.
Når du blir stor, gutten min,
skal du fortelle *** som arver i geværene
om blodets ferd over stålet.
Hvorfor låt du hesten bli igjen alene?
For å holde huset med selskap, gutten min.
For husene dør.
For husene dør om beboerne forsvinner.
I det fjerne åpner evigheten sine porter for nattens karavane.
Slettelandet sjakaler hyler mot den fryktsomåne,
og en far sier til sin sønn.
Vær sterk som bestefar,
og bli med over den siste åsen med evig grønne eiker.
Husk det, gutten min.
Her falt Janit Sjarn av krigsmuldyren,
som ble ved min side til vi venner tilbake.
Når da, far?
Snart, kanskje om et par dager, gutten min.
Jeg husker det som om det ble gjort denne uka.
Noe som er umulig å glemme.
Det er historien min i livet.
Eller historien om de palestinensiske menneskene.
Vi ble forstått til å være ut av Palestine
etter at brittene gikk tilbake til Palestine.