Høyrein fager fletna, mange folk fær med hetna, i eit matløst land.
Unge villei nøya, i den ville øya, Jesus råd og fang.
Ved sitt ord, eit vil, eit bord, han i øyet markisette, ga deg må til metter.
Han deg brøvelsignar, sjåd og boredignar, av den mengd med mat.
Av deg få e fiskar, bætte fulle diskar, fullt i alle fat.
Føa fang deg mange mann, mat til fire tusen munnar, grod på øye grunnar.
Ungrande til døve, gjennom hviter elve, gikk eg her min veg.
Sigande av møa, fang eg ingi føa, fyr eg møtte deg.
Du meg av og et av, livsens brød som hjarta metter, så det saknar lettare.
Hvor skal rett eg mela, un den rike sela, som i *** eg fang?
Og hva skal eg seia, her mot unga teia, berre sukka kan?
Gud om søkt og rikt og snøgt, la mitt hjarta trutt deg grøyma, og deg aldri grøyma.
Du meg av og et av, livsens brød som hjarta metter, så det saknar lettare.
Gud om søkt og rikt og snøgt, la mitt hjarta trutt deg grøyma, og deg aldri grøyma.