Du varst slåva den vakreste solsikke.
Høyere enn blokkere budi,
sterk som eike i treet.
Du kunne klatre opp og se byen fra vinkler du aldri før hadde gjort,
og samtidig sitte nærmere sola enn noen gang.
Da du hadde kommet opp var det egentlig ganske kaldt.
Vinden blåste,
lufta var tynn,
alt sola hadde varmet opp var så langt vekke,
og det samme var alt du skulle sjå på.
Alt du kunne gjøre var å sitte helt stille og holde deg godt fast.
Det føltes tross alt tryggare å sitte
stille her oppe enn å risikere å falle ned
når du først hadde klatret hele veien opp hit,
tenkte du.
Dagerne gikk,
og du fortsatte å sjå over kanten,
ned på byen og huset der du bodde før.
Men du var for langt unna til at du kunne kjenne
teksturen av favorittsengtøyet ditt mot huden,
eller lukte deg i nystegte rundstykkene av mor,
eller høre fuglekvitter på våren da sola sto opp.
Her oppe skjent sola hele tiden.
Solsikkerpalset alltid påveide seg vekk fra skuggen og mot lyset.
Men lyset var ikke nødvendigvis varme,
ikke her oppe i alle fall.
Så langt unna varmen var du at kroppen skav.